Den lange veien til Nicaragua

Som en del av dere vet, så møtte jeg noen uforutsette hindringer på min vei til Nicaragua...

Det hele startet allerede på Gardermoen, da jeg morgenblid og fresh sto i kø for å sjekke inn kl 0600. Mannen i skranken var hyggelig nok han, men Kilroy hadde visstnok bestilt en billett til meg, som tilsa at jeg mellom Oslo og København kunne ha med max 20 kg baggasje, mens jeg på turen fra København og til Nicaragua via Atlanta kunne ha med 46 kg. Jeg hadde selvfølgelig pakket etter prinsippet "jo mer, jo bedre", så jeg var tett oppunder maxgrensen på 46 kg og så vel en smule forskrekka ut da jeg fikk beskjeden om 20 kg. Nuvel, mannen tok et par telefoner, før han kunne fortelle meg at "ok da, du skal få lov til å ta med all bagasje" Phu, det var litt av en lettelse. Neste problem oppsto da det viste seg at jeg hadde fordelt vekten litt ujevnt mellom koffert og ryggsekk, slik at kofferten inneholdt 5 kg for mye. Her var ikke skrankemannen like behjelpelig, og jeg ble sendt ut av køen med streng beskjed om å fordele vekten bedre. Da den jobben var utført var det bare å stille seg bakerst i køen igjen. Og denne gangen hadde køen blitt relativt lang. Flyet gikk kl 0705, og når klokken nærmet seg 0640 begynte jeg å trippe utålmodig. Til slutt ble det endelig min tur (igjen), denne gangen kom jeg fram til en dame. Tross mine forsikringer om at det var avklart at jeg fikk lov til å sende så mye bagasje så gikk vi gjennom samme runden igjen, med telefoner hit og dit for å på ny sjekke om jeg fikk lov til å sende begge kolliene. Svaret ble til slutt ja, også fra madammen, men da hadde klokken blitt så mange at innsjekk til København hadde stengt. Dermed ble det nye runder med telefoner for å få dem til å åpne innsjekken igjen, før baggasjen ble sendt av gårde og jeg var klar for sikkerhetskontroll. Klokka tikket mot sju, og køen gikk greit sakte. Etter å ha veid for å imot bestemte jeg meg for å spørre pent om jeg fikk snike framover i køen, men akkurat da jeg skulle til å spørre hadde jeg flaks for første gang den dagen - jeg og 5 til ble henta inn i 'fast lane' køen, og kom dermed kjapt gjennom sikkerhetskontrollen. So far, so good. Jeg var innenfor, og fant flighten på skjermen. 'Gate closing'... Allright, her var det bare å legge beina på nakken, og løpe avgårde på utenlandsflyvningene. På slaget 0705 boardet jeg flyet, og tenkte at 'NÅ, må vel problemen være unnagjort, og resten være plankekjøring'....

Og lenge så dette ut til å stemme. Etter å ha landet i København gikk turen til transfercenter, hvor jeg fikk henta ut boardingkort til både Atlanta og Managua, og jeg satte meg for å vente på boarding utenfor gaten til Atlantaflyet. Da det var på tide å boarde stilte jeg meg i kø, og svarte villig vekk på spørsmålene fra sikkerhetsfolka ved gaten; "Who has packed the bags", "Is there anything dangerous inside", "Do you carry weapen", "Where is your returnticket to Norway?" Ehh.. Returbillett til Norge? Den har vi ikke sett. Og for å gjøre en lang historie og krangel kort - uten returbillett så ville ikke danskene slippe meg avgårde til Atlanta, og jeg endte med at flyet letta, og jeg sto igjen på flyplassen. 2 telefoner med Kilroy senere sto jeg med referanser til ny billett dagen etter, samt returbillett i starten av mai i hånda. Dagen og kvelden ble tilbringt i Køben hos en gammel studiekamerat, Peder. Der ble det guitarhero, slarving og borritos , før jeg igjen var klar for ett nytt forsøk dagen etter. Denne gangen gikk det bra, og jeg fikk være med flyet til Atlanta.

Fantastisk nok så hadde jeg INGEN problemer i Atlanta. Etter ha gitt 10 stykk fingeravtrykk, smilt pent til fotografen og svart riktig på noen spørsmål fikk jeg hoppe på et tog til en annen terminal, og satt der og venta på det siste flyet. Right on time, kl 1745 lokal tid letta vi fra Atlanta, og 20 minutt før tida landa vi i Nicaragua.

Her hadde Kristin bestilt taxi til meg, som skulle frakte meg de siste 90 minuttene fra Managua til Leon. Sjåføren snakket KUN spansk, noe som kunne være en utfordring i seg selv, men kl 2330 lokal tid (dvs rett før kl 0600 norsk tid), nøyaktig 2 døgn etter opsptart fra Oslo, var jeg på plass på Casa de Iguana, hvor Kristin tok i mot meg.

Foreløpig sitter jeg her med en returbillett jeg ikke har bruk for, og håper på at Kilroy har barmgjertighet nok til å endre billetten min nok en gang. Om det er dem eller meg som gjorde feilen i utgangspunktet er ikke godt å si...

Så, det var historien om reisen min. Dette ble vel det lengste innlegget som blir skrevet i løpet av denne bloggens levetid :p