28.februar til 01.mars var helgen da vulkanen som begravde 'gamle Leon' skulle bestiges. Marte, Kristin, Karianne, Nina og Henrik (samt noen andre turister) dro ut med QuetzalTrekkers klokken 0430 på lørdag morgen/natt, og var klare for Momotombo , vulkanen som er kjent for sin perfekte form.
Nå, nesten en måned etter turen skal jeg endelig surre meg til å fortelle hvordan den første ordentlige vulkantur gikk for seg, og hvordan det gikk til at jeg fikk mitt eget personlige krater på skarpleggen. Dette var også turen som fikk meg til å bli vulkanguide hos Quetzaltrekkers.
Som sagt starta vi på Quetzatltrekkers kontor, med en felles frokost klokken halv fem på morgenkvisten. På veien til kontoret var det masse folk i gatene, og det var da vi oppdaget at Nica-folket faktisk begynner arbeidsdagen sin lenge før hanen gir lyd fra seg for det norske folk.
Etter at vi hadde hilst på guidene og de andre hikerne, samt fått frokost i magen, var det bare å hive seg inn i jeepene, og sette kursen mot Momotombo. En times kjøretur unna ventet vulkanen som er kjent for sin perfekte form og harde klatrerute, og glade hikere var klare for tur!
Med svær sekk, turutstyr og mange liter vann i sekken var vi klare for å begynne stigningen. Søstrene Kjenstad sto klare med faktor 50 på nesetippen og på skuldrene, uten at det klarte å forhindre at vi ble rosa og fine i løpet av turen (men det er en annen historie).
I stekende sol vandret vi oppover. Det var skiftende terreng, og varierte mellom skog, åpne sletter, sanddyner og ikke minst løse steiner. Det som vi hele tiden kunne si med sikkerhet, var at turen gikk oppover. Og til tider - BRATT oppover. Med ca 15-20 kg ekstra på ryggen så kjentes det ut som en evigvarende styrketime for rompe og lår. Men naturen og synet av et landskap som er så annerledes enn noe som noen gang vil vises i Norge gjør at opplevelsen blir helt fantastisk, tross varmen.
Vi var ca 15 stykk på tur, og i en av de bratteste stigningene så hører jeg at det ropes ut om etter eller annet litt høyere oppe i rekka. Dette er vel det øyeblikket jeg skulle ønske at jeg hadde hatt litt bedre spansk-kunnskaper, for det som blir ropt er 'stein, stein'. Rett etterpå ruller steinen videre nedover skråningen, etter å ha forsynt seg med en aldri så liten jafs fra skarpleggen min. Men med dyktige guider og førstehjelpsskrin så ble foten plastra sammen, og etter en halv times pause var det bare å fortsette ferden. Man kan jo ikke gi seg halvveis!
Vel oppe på leirplassen var det tid for mat, og en aldri så liten pust i bakken, før gruppen gjør seg klar for siste stigning helt til tops. Her måtte jeg bare innse min egen begrensning, og jeg ble igjen på rasteplassen med foten høyt hevet og Kristins musikk (hvor fikk den jenta musikksmaken sin i fra??) i øret mens de andre fortsatte ferden den siste timen opp til toppen.
Og sååå glad blir man når man når toppen....
....og om man ikke når toppen er man ikke fullt så glad.
Når folket kom tilbake var det tid for middag, bålbrenning og en vakker solnedgang. Rart hvor godt pasta og litt grønnsaker kan smake når man sitter på toppen av en vulkan og ser på sola som går ned. Klokken åtte var det mange trøtte fjes på leirplassen, og vi bestemte oss for å innta soveposen. Problemet var da at det var ikke bare vi som hadde planer om å tilbringe natten på soveplassen; bakken var så full av bugs at det så ut som at jorda flytta på seg dersom man så ned! Dette resulterte i at Kristin og Marte ble liggende og le en panisk latter halve natta, mens vi tvilholdt på en myggnetting som egentlig var ment for en person, og med en ryggsekk med tomflasker som hodepute. Veldig behagelig. Etter ca 30 minutter med søvn kunne vi morgenen etter konstaterer at noen hundre bugs rett og slett var klare for begravelse, og at ryggsekken vår ikke var den tryggeste hodeputa.. Der hadde nemlig 2 skorpioner også tilbringt natta! Men ingen fare skjedde, skorpionene sprang avgårde, og vi var klare for turen ned til bilen igjen.
Ei fornøyd jente som er tilbake på rommet på Casa Iguana etter en super tur. En smule spent på hva som venter når bandasjen fjernes. Nå 3 uker senere kan jeg konkludere med at såret gror, om enn noe sakte, og at jeg nok har fått meg ett minne for livet fra vulkanen Momotombo.
På kvelden var det samling på Via Via (et hostel/bar/restaurant) like ved Quetzaltrekkers kontor, og i løpet av kvelden konkluderte jeg og to israelere at dette var gøy, og at organisasjonen er så bra at vi ville tilbringe de neste to månedene med å vandre rundt på vulkaner! Så så fort kan det gå og endre planer. Jeg har fortsatt ikke vært tilbake på Momotombo, men jeg håper at vi arrangerer ny tur dit, før min tid i Quetzaltrekkers er ferdig. Jeg vil nå toppen!
