Surfedrømmen (som brast?)

Da har jeg endelig prøvd! 26. februat 2009 var dagen da jeg skulle prøve meg på surfing for første (og siste?) gang. Med kun spansktalende lærer var det bare å hive seg ut på i bølgene. Vi tørr-trente ett par ganger på land, hvor opplæringen som sagt var på spansk, i kombinasjon med heftig bruk av kroppspråk. Oppskriften er etter teorien veldig enkel; padle, padle padle, også skulle man i løpet av 1,2,3 være oppe på brettet.

Teorien bak 1-2-3 er:
1 : opp med overkroppen
2 : plassere venstre fot bak på brettet
3 : simsalabim - stå på brettet!

Jeg prøvde, og jeg prøvde, og jeg prøvde. 1 gikk bra, og 2 gikk delvis bra, men hva skjedde med simsalabim (3)?? I løpet av en times opplæring var det kun en gang at jeg var i nærheten av å stå, og det varte i ca 1 sekund, før jeg gikk på huet over brettet og ned i bølgene.

Noe jeg i alle fall lærte, var at bikini + singlet ikke nødvendigvis er riktig antrekk. Med svære bølger som kaster en hit og dit er det vanskelig å holde kontroll på klær for å si det sånn.

Så får vi se om gårdagens surfeøkt var en konklusjon på at surfing ikke er noe for meg, eller om det var et tegn på at den som øver, kan mestre til slutt :) Det var i alle fall innmari gøy, selv om jeg i dag morges våknet med blåe klær, og stive muskler i hele kroppen (nei - det blir ikke så altfor mye trening her nede, så jeg blir stiv og støl bare jeg tenker på trening). Og om det blir en neste gang, så blir det i alle fall med tskjorte og shorts!

Marte

Besøk! :D

I dag fikk jeg en gøyal nyhet; Hanne og Mariann tar turen fra kalde Norge og hit til Leon på besøk i mars. Jeg gleder meg allerede! :)

Bienvenido a Nicaragua!

Og gratulere med dagen i dag Hanne!

Casa de Iguana

Som jeg har sagt/skrevet flere ganger tidligere, så bor vi på Casa De Iguana her i Nicaragua. Det jeg kanskje ikke har sagt, er hva dette navnet betyr. Det betyr rett og slett 'Hjemmet til Iguanaene'.

Og hva er en iguaner? Jo, det kan du se på bildet:



Vi hører mye til dem i veggene, men heldigvis (og bank i bordet) så har vi ikke hatt besøk av noen på rommet enda.

Weekendtrip - Granada

Helgen 20.-22. dro Marte, Karianne, Anne, Anita, Hilde, Lene, Johanna og Lotte til Granada, ca 3 timer med buss sør for Leon, og litt inn i landet (rett ved Lake Nicaragua). Turen starta med taxi fra der vi bor, og bort til buss-stasjonen. Der var det et mylder av busser som gikk til Managua, og den ene sjåføren ropte høyere enn den andre for å få oppmerksomhet til akkurat sin buss / bil. Vi endte opp i en 12-seters buss, og satt og venta på avreise. Flere ganger kom det lokale passasjerer innom bussen, men de snudde omtrent i døra da di så 8 'gringos' (utlendinger) på bussen. Tilslutt ble de siste 4 setene likevel fyllt opp, og vi la i vei.




Etter i overkant av en time var vi fremme i Managua, landets hovedstad. Her hadde vi bestemt oss for å ta en aldri så liten shoppingpause, før vi fortsatte til Granada. Managua er en by med mye kriminalitet, og vi valgte å ta taxi det korte stykket fra bussterminalen og til kjøpesenteret. Vel innenfor kjøpesenterets dører så var det som å komme til en annen verden. Senteret vi besøkte var tydeligvis bygd for turister og rike nicaraguanere, og prisene var faktisk opp i mot norske priser, om ikke høyere. Jeg endte med å kjøpe en kjole på salg, før det var på tide å sette nesa mot Granada. Da vi forlot kjøpesenteret så fikk vi faktisk noen dråper regn på nesetippen! Det var nesten så vi begynte å fryse, og vi forflytta oss innunder tak så fort vi kunne. Snakk om pyser!

Deretter ble det taxi tilbake til bussterminalen, og ny buss til Managua. Vi var heldige og fikk kapret de 8 siste sitteplassene i bussen. Da trodde jo vi at bussen var full, og skulle kjøre, men å neida - her ble det trykt inn enda flere folk, og folk sto omtrent brettet i midtgangen på bussen i 1,5 timer.

Vel framme i Granada oppsøkte vi Bearded Monkey , som er ett veldig laidback hostell sentralt i Granada. Her var det eeegentlig fullt, men vi fikk likevel plasser, i det felles oppholdsrommet. Så da sov vi på benker, i hengekøyer og på madrasser for en billig penge. Var kjempebra stemning på hostellet, og vi valgte å sove der begge nettene. (bilder kommer). Etter litt mat, og en rask sondering av et lokalt marked, gikk turen ut på irsk pub av alle ting (Anne, en av jentene på turen elsker Guinness :) ). Anne fikk sin guinness, og vi andre fikk det vi ville ha, så alle var fornøyde.




Lørdagen våknet alle tidlig (det er mer kult enn behagelig å sove i hengekøye!), og vi delte oss opp 3 - 3 - 2 for å shoppe og sjekke ut byen litt. Jeg gikk sammen med Karianne og Hilde på shopping, og mens Hilde gikk sånn halvveis amok i butikkene, ble det begrenset med innkjøp for min del . (Hilde bruker størrelse small i norge, og måtte til tider opp i XL på markedet, så da kan man jo bare tenke seg hvor mye av klærne som passet til meg). For å si det slik - hovedinnkjøpet mitt denne dagen ble en lommebok. Deretter var det tid for litt mat, før det var tid for høydepunktet på turen; en fire timers båt-tur på Lake Nicaragua, med guide, og besøk av apekatter i båten! Når vi var på vei tilbake til hostellet for å gjøre oss klar til båttur, kom det plutselig en gjeng motorsyklister gjennom byen. Det var tydeligvis en harley davidson-gruppe som var på rundtur i mellomamerika, og de var MANGE og HØYLYTTE, og flere hadde med både kone og barn - på sykkelen.




Turens høydepunkt
SÅ, var det tid for turens høyepunkt - båttur på Lake Nicaragua. Klokken 2 hoppet vi ombord i en båt, og la ut på tur. For et hav-menneske som meg var det fantastisk å bare være ombord i en båt igjen.


Guiden kunne fortelle oss litt historie om innsjøen, og hvordan de ca 360 øyene i innsjøen hadde blitt til via vulkanutbrudd. Det var bygd hus og kafeterier/barer på de ulike øyene, og det var fascinerende å se. På den ene øygruppen hadde det f.eks kommet en liten landsby, som alle livnærte seg på de turistene som stoppet på akkurat den øyen.

E tt stykke utpå vannet kom plutselig denne vofsen svømmende. Det så ut som at det var de n mest dagligsdags ting å gjøre, for en hund, å svømme mange hundre meter. Kanskje de har en egen hundefisk i Nicaragua? Det så i alle fall ut til at den kom seg i land der den skulle, og at alt gikk etter planen.

Neste stop var ape-øyen! Her slang apene seg fra tre til tre, og det var fascinerende å se hvordan de brukte halen til å komme seg rundt. En av apene var modig, og tok turen opp i båten for å hilse på oss, og det var tydelig at han var vant til dette! Han vandret fra fang til fang, og poserte villig vekk til fotografen i bytte mot litt mat. Bildene har dessverre blitt litt mørke.




På retur tilbake til Granada var vi innom en kaferia, hvor vi kunne kjøpe forfriskninger, og hilse på et høylytt kjærestepar med nebb og klør:



For å unngå misforståelser kan jeg jo påpeke at det var litt vanskelig å samle kjæresteparet til en fotosession, så jeg og Karianne måtte nøye oss med ett bilde av det vi tror er fruen i huset.

Vi var ikke alene på øyen. I tillegg til de 'innfødte' var sjefen over alle sjefer i det nicaraguanske polititet der på besøk. Han hadde med seg 3 politivakter, og 3 trubadurer som spilte til ære for ham. I tilegg hadde også mc-gjengen bestemt seg for å ta en tur ut på bølgene blå, så de erobret også øyen.



Naturoplevelsen fra båten var helt fantastisk:




Deretter gikk turen tilbake til Granada igjen. Det var blitt kveld, og vi gikk ut og spiste før enkelte av oss fant køya, og andre fant nattklubben. Retur til Leon var allerede klokken åtte dagen derpå, og det var vel ikke alle som var like happy for å åpne øynene klokken sju, når de ikke var blitt lukket før klokken 4-5 på morgenen.

Men alt i alt var det en kjempefin tur i en veldig fin by. Etter en humpete busstur tilbake til Leon ble søndagen tilbringt ved hotellet San Cristobal. Her badet og leste vi ved bassengkanten, med kelnere som kom og serverte mat og drikke til en billig penge.

Som sagt - Nicaragua er ett land med store motsetninger!

Livet i Leon

Nå har jeg (Marte) vært her i overkant av 2 uker, og Kristin ca fire. I løpet av denne tiden har vi fått sett en del om hvordan det er å leve i et av verdens fattigste land, og hvordan den nicaraguanske kulturen er i forhold til den norske. Dette innlegget vil fortelle om hva vi ser, og hvordan vi opplever livet her nede. Innlegget vil bli oppdatert etter hvert.

Vann, strøm og annen elektrisitet
Før vi kom hit ble vi advart om at det kunne være mangel på strøm en gang i blant, og at det ikke alltid var vann i dusjene. Etter vår tid her i landet så kan vi skrive under på at dette ikke er en overdrivelse, snarere tvert i mot når det kommer til vann. Den siste uka har det nærmest vært regelen at det ikke er vann i dusjene, og for å få tatt en 'dusj' har vi måttet stå med et øsekar og tømt kaldt vann over hodet på oss elv. I 30 graders varme overlever man en kald-dusj, men en god varm dusj står på ønskelista. Forøvrig - selv om vi hadde hatt vann i dusjen så hadde vi ikke vært noe nærmere drømmen om en varm dusj. Her har vi nemlig ikke kaldt og varmt vann... vi har vann eller ikke vann. Temperaturen på vannet bestemmes av temperaturen i luften. Strøm har vi forsåvidt hele tiden, og det er fascinerende hvor bra internett-linjen her er , mtp på standarden på alt annet i byen. Strømledningene henger og slenger i en slik høyde at man fort kan kræsje i dem, og bærer tydelig preg på at det kunne vært bra med en reperasjon eller to.

Trafikk!
Her måtte det et utropstegn til. Trafikken i Nicaragua er egentlig verdt ett eget innlegg. Her tutes, gasses og bremses det gjennom smaaale gater, hvor fotgjengerfelt er noe man aldri har hørt om, og reglene blir til etter hvert som man kjører (i alle fall virker det slik for oss som kommer utenfra). Gatene er så smale at busssjåføren har med seg en ekstra person, som har til oppgave å se til at bussen ikke kræsjer i andre biler og busser, eller hus inne i sentrum. Veinettet er en annen historie. Veien fra Managua til Leon (ca 90 minutt med bil) var forsåvidt bra, med asfaltert vei. Men denne veien er dessverre ikke den veien vi bruker når vi kjører til og fra skolen på stranda hver dag. Her er det veibygging for alle penga, og i stedet for å ta veien bit for bit, er omtrent hele den gamle veien 'fjerna', og man humper avgårde på en blanding av vei, åker og steinur. I 40 minutter hver vei. Hver dag. Men her må vi også skryte litt av veibyggerne - vi ser nye framskritt på veien hver dag, og vi har faktisk et liiite håp om at veien skal være ferdig før vi forlater byen om 3 måneder.

Folkene
Menneskene her i Nicaragua er veldig hyggelige, og til tider ekstremt kontaktsøkende. Når det kommer et lass med nordmenn til et land hvor de nærmest aldri ser hvite mennesker, og turister foreløpig er så godt som ikke-eksisterende så fremstår vi nok som ganske så eksotiske. At vi kommer fra vinterkalde Norge, og er mildt sagt vinterbleike i huden er også noe de liker. Jo hvitere jo bedre. Det er jo stikk motsatt av det vi selv ønsker, her vi ligger og slikker sol så mye vi orker.

Arbeid og arbeidsledighet
I følge den offisielle statistikken i Nicaragua så er det kun 3,5 prosent arbeidsledighet i dette landet. Det er nok en statistikk som er svært pyntet på, og som ikke er i nærheten av å stemme med virkeligheten. Når vi snakker med lokalbefolkningen får vi et helt annet tall - det sies at nærmere 50 prosent av befolkningen ikke har jobb. I tillegg til at mange som 'bare' jobber deltid, og at inntekten som generees er langt under minsteinntekten.

Dette fører igjen til at det er en del lommetyver her, og det gjelder å holde på vesken. Men slik er det jo også i Norge, så det er ikke nødvendigvis levestandarden i landet som avgjør om det er lommetyver eller ikke. Her i Leon har vi ikke merket så mye til dette, men i hovedstaden Managua skal man være forsiktig med hvor man beveger seg, og helst ta taxi omtrent uansett hvor man skal (da er det jo greit at taxien koster ca 3 kr per person).

Fattig vs rik og boforhold
I ett land som er så fattig som Nicaragua (det fattigste landet her i mellomamerika) blir forskjellen mellom fattig og rik så uendelig stor. Mens de rike kjører dyre biler, bor i lekre villaer med både mur og piggtråd rundt, bor de fattigste i blikkskur som ser ut til at de kan finne på å blåse over ende vært øyeblikk.

Kvinnesyn
Gjennom skolen har vi hver tirsdag en såkalt 'kulturaften' , hvor vi lærer litt om den latinamerikanske kulturen. Forrige gang var det en dame som fortalte om kvinnenes rolle i samfunnet. Det var spennende å høre en lokal kvinne snakke om dette, da det gir et mer reelt inntrykk av hvordan det faktisk er. Hun kunne fortelle at det veldig ofte var kvinnen som styrte hjemmet, og at mannen bare var ' ett ansikt uttad'. Men samtidig så er nok mannen familiens overhode, og kan gjøre litt som han vil. her borte er det veldig vanlig at man gifter seg når man er ung, men at mannen får flere andre kjærester og barn. Det er rett og slett godtatt, og kvinnene sier at 'slik er det bare'. Mannen vil alltid komme tilbake til den konen som han er gift med, og kvinnen somn snakket på kulturaftenen hadde hele 20 halvsøsken som hun viste om, men som hun ikke kjente.

Når det kommer til utenlandske kvinner, så har Nicaraguanerne et inntrykk av oss, som ikke stemmer med virkeligheten. Fordi vi går kledd i singlet og skjørt (hallo, det er jo kokende varmt her!), så tror mange at vi er litt enklere å erobre enn det som faktisk er sant. Men de respekterer ett nei som et nei.

Maten
Man skulle tro at maten i Nicaragua skulle være sterk og krydret (Vi kjenner jo alle til santa maria tex mex??), men nei, det er ikke tilfelle. Det er veldig mye bønner og ris (og jeg jobber fortsatt med å lære meg å spise bønner). Maten er god, og med litt ekstra salt blir den veldig god :)

Det var det jeg kom på nå - som sagt kommer det oppdatering, og litt bilder etter hvert :)

Prøysen på spansk!

Onsdag 18.februar var det på tide med litt kulturelle innslag, og vi dro på Olla Quemada for å høre Katia Cardinal synge. Katia er en kjent nicaraguansk sangerske, som har bodd i Norge i nærmere 10 år. I løpet av denne tiden har hun blitt venner med blant annet Åge Aleksandersen, og fan av Alf Prøysen. Mens hun bodde i Norge bestemte hun seg for å spille inn Alf Prøysen på spansk, og det var denne cd'n vi fikk smakebiter av. Å høre sanger som Jørgen Hattemaker og Sønnavind med spanske tekst og en spansk vri var ganske spesielt. I tillegg spilte hun 'Akkurat nå' av Åge Aleksandersen. Selv om vi ikke skjønte så mye av tekstene var det en fin opplevelse. For å få lov til å spille inn cd'n brukte hun en del tid på å overbevise manageren sin om at det var rom for denne typen musikk i bransjen. Da hun endelig fikk gjennomslag, og cd'n var spilt inn tok det ikke lange tiden før cd'n var inne på topp40 på vg-lista. Nordmenn satte tydeligvis pris på denne platen!

Konserten varte en times tid, og i tillegg til å drikke øl var det en del av oss som bestilte middag med varierende hell. Tidsperspektivet er ikke allltid så nøye her borte, og av seks personer som bestilte mat, så tok det fra 20 minutt til 2,5 timer (!) å faktisk få maten på bordet. Som Erik sa - jaja, dette går fra middagsmat til kveldsmat! Å dele opp regningen etter en lang kveld på 'byen' er heller ikke så enkelt, men her er det vel vi selv som må ta skylden for klabb og babb, og ikke nicaraguanerne.

Etter at Katia var ferdig var det en pause på ca 1 time, før et lokalt band begynte å spille. For oss som ikke er helt støe i spansk var det litt vanskelig å følge med på hva de faktisk sang om, men det var i alle fall 5 lokale gutter som sang veldig fengende musikk. Det var alt fra svært kjente sanger som vi delvis kunne synge med på, til fengende lokale låter med catchy rytmer, og mange hev seg ut på dansegulvet.

Også denne konserten tok slutt en gang, og DA gikk de gamle hjem. Dvs at en taxi med 4 personer dro tilbake til casa de Iguana, mens resten fortsatte festen. Hvem som var klare for strandlivet (og selvfølgelig litt studier) klokken 0730 dagen derpå forteller historien ingenting om.

(bilder kommer)

Cerro Negro!

Klokka halv åtte søndag morgen hentet bussen oss i sentrum. Det var tid for vår første vulkantur. Cerro Negro er landets yngste vulkan, født i april 1850. Den var svært aktiv i 1990 - årene, med utbrudd i 92, 95 og 99, noe som gjør denne vulkanen til den raskest voksende vulkanen i landet, men de siste 10 årene har det ikke vært noen utbrudd.

60-70 studenter startet i samlet flokk, men ble raskt dratt ut i en lang lang rekke oppover fjellsiden. Etter ca 1 time var vi på toppen. Der ble det påfyll av vann, og tid for kunsteriske innslag:



Mens turen oppover var steinete og kronglete, gikk turen nedover så mye enklere. Her kunne vi rett og slett bare løpe nedover fjellsiden i 'full' fart. Kristin fant da ut at bremseteknikken man bruker i snø ikke gjør samme nytten i skarp lavasand, og endte med skrubbsår.

Etter nok en fotosession var vi igjen nede ved bussene, og alle var enige i at det hadde vært en fin tur ;)

Happy valentine!

Den lange veien til Nicaragua

Som en del av dere vet, så møtte jeg noen uforutsette hindringer på min vei til Nicaragua...

Det hele startet allerede på Gardermoen, da jeg morgenblid og fresh sto i kø for å sjekke inn kl 0600. Mannen i skranken var hyggelig nok han, men Kilroy hadde visstnok bestilt en billett til meg, som tilsa at jeg mellom Oslo og København kunne ha med max 20 kg baggasje, mens jeg på turen fra København og til Nicaragua via Atlanta kunne ha med 46 kg. Jeg hadde selvfølgelig pakket etter prinsippet "jo mer, jo bedre", så jeg var tett oppunder maxgrensen på 46 kg og så vel en smule forskrekka ut da jeg fikk beskjeden om 20 kg. Nuvel, mannen tok et par telefoner, før han kunne fortelle meg at "ok da, du skal få lov til å ta med all bagasje" Phu, det var litt av en lettelse. Neste problem oppsto da det viste seg at jeg hadde fordelt vekten litt ujevnt mellom koffert og ryggsekk, slik at kofferten inneholdt 5 kg for mye. Her var ikke skrankemannen like behjelpelig, og jeg ble sendt ut av køen med streng beskjed om å fordele vekten bedre. Da den jobben var utført var det bare å stille seg bakerst i køen igjen. Og denne gangen hadde køen blitt relativt lang. Flyet gikk kl 0705, og når klokken nærmet seg 0640 begynte jeg å trippe utålmodig. Til slutt ble det endelig min tur (igjen), denne gangen kom jeg fram til en dame. Tross mine forsikringer om at det var avklart at jeg fikk lov til å sende så mye bagasje så gikk vi gjennom samme runden igjen, med telefoner hit og dit for å på ny sjekke om jeg fikk lov til å sende begge kolliene. Svaret ble til slutt ja, også fra madammen, men da hadde klokken blitt så mange at innsjekk til København hadde stengt. Dermed ble det nye runder med telefoner for å få dem til å åpne innsjekken igjen, før baggasjen ble sendt av gårde og jeg var klar for sikkerhetskontroll. Klokka tikket mot sju, og køen gikk greit sakte. Etter å ha veid for å imot bestemte jeg meg for å spørre pent om jeg fikk snike framover i køen, men akkurat da jeg skulle til å spørre hadde jeg flaks for første gang den dagen - jeg og 5 til ble henta inn i 'fast lane' køen, og kom dermed kjapt gjennom sikkerhetskontrollen. So far, so good. Jeg var innenfor, og fant flighten på skjermen. 'Gate closing'... Allright, her var det bare å legge beina på nakken, og løpe avgårde på utenlandsflyvningene. På slaget 0705 boardet jeg flyet, og tenkte at 'NÅ, må vel problemen være unnagjort, og resten være plankekjøring'....

Og lenge så dette ut til å stemme. Etter å ha landet i København gikk turen til transfercenter, hvor jeg fikk henta ut boardingkort til både Atlanta og Managua, og jeg satte meg for å vente på boarding utenfor gaten til Atlantaflyet. Da det var på tide å boarde stilte jeg meg i kø, og svarte villig vekk på spørsmålene fra sikkerhetsfolka ved gaten; "Who has packed the bags", "Is there anything dangerous inside", "Do you carry weapen", "Where is your returnticket to Norway?" Ehh.. Returbillett til Norge? Den har vi ikke sett. Og for å gjøre en lang historie og krangel kort - uten returbillett så ville ikke danskene slippe meg avgårde til Atlanta, og jeg endte med at flyet letta, og jeg sto igjen på flyplassen. 2 telefoner med Kilroy senere sto jeg med referanser til ny billett dagen etter, samt returbillett i starten av mai i hånda. Dagen og kvelden ble tilbringt i Køben hos en gammel studiekamerat, Peder. Der ble det guitarhero, slarving og borritos , før jeg igjen var klar for ett nytt forsøk dagen etter. Denne gangen gikk det bra, og jeg fikk være med flyet til Atlanta.

Fantastisk nok så hadde jeg INGEN problemer i Atlanta. Etter ha gitt 10 stykk fingeravtrykk, smilt pent til fotografen og svart riktig på noen spørsmål fikk jeg hoppe på et tog til en annen terminal, og satt der og venta på det siste flyet. Right on time, kl 1745 lokal tid letta vi fra Atlanta, og 20 minutt før tida landa vi i Nicaragua.

Her hadde Kristin bestilt taxi til meg, som skulle frakte meg de siste 90 minuttene fra Managua til Leon. Sjåføren snakket KUN spansk, noe som kunne være en utfordring i seg selv, men kl 2330 lokal tid (dvs rett før kl 0600 norsk tid), nøyaktig 2 døgn etter opsptart fra Oslo, var jeg på plass på Casa de Iguana, hvor Kristin tok i mot meg.

Foreløpig sitter jeg her med en returbillett jeg ikke har bruk for, og håper på at Kilroy har barmgjertighet nok til å endre billetten min nok en gang. Om det er dem eller meg som gjorde feilen i utgangspunktet er ikke godt å si...

Så, det var historien om reisen min. Dette ble vel det lengste innlegget som blir skrevet i løpet av denne bloggens levetid :p

På plass i Nicaragua!

8. februar 2009, klokken 24 lokal tid, ankom søster nummer 2 Leon, Nicaragua. Kristin hadde da vært her i 2 uker allerede, og stilte med lokalkunnskap, pizzarester, kaldt vann og en god klem da en heller sliten Marte inntok Casa De Iguana i vinterjakke, skjerf og sure sokker som hadde vært på reise i nærmere to døgn (Reiseforløpet kommer GRUNDIG beskrevet i en senere mail).

Med tilsammen nesten 100 kg bagasje er vi kanskje ikke de mest drevne back-packerne, men dette skal endre seg i løpet av de neste månedene. 12 uker skal tilbringes i Nicaragua, med utflukter til nærliggende områder, kombinert med studier i spansk (marte) og pedagogikk (kristin). Deretter går turen nedover i Sør-Amerika, hvor vi etter den foreløpige planen skal avslutte reisen i Peru.

Foreløpig er det varmt, og varmere skal det bli!